Hjemme igjen...

...Og hva GJÖR jeg her egentlig??? Det er så rart å väre hjemme igjen! Selvfölgelig var det supert å se familie igjen. Men det kjennes virkelig merkelig å väre tilbake i Norge... Det kjennes knapt som om at jeg har värt borte i det hele tatt! Det sekundet jeg stod på norsk jord så slo tanken meg Har jeg virkelig värt i Malawi? Ja, ja... Det tar vel litt tid å bli vant til det norske livet igjen... Men nå er jeg her ihvertfall... Vet ikke helt om jeg liker det ennå, men... ;)

Memories... og snart hjemreise...

Da närmer tiden seg for avreise med stormskritt. Vi reiser hjem allerede förstkommende tirsdag, litt tidligere enn planlagt. Men nå får vi i det minste litt tid til å "lande" litt för den norske hverdagen starter igjen... -Med et LITT annet tempo enn vi er vant med fra her nede...:) Nesten syv måneder nede i Afrikaland er faktisk over snart! Og hvilken opplevelse det har värt!! Jeg har lärt mye om en annen kultur, og har også lärt veldig mye om meg selv. Men som jeg har nevnt for noen för...: Hadde noen kommet til meg for et år siden og sagt at jeg skulle bosette meg i Afrika for en periode- da hadde jeg gapskrattet HÖYT!! Vel, jeg traff min prins, tok sjansen og flyttet ned til denne prinsen som jeg egentlig ikke kjente... Ganske sprött- om jeg skal få si det selv. Vel kan jeg väre impulsiv noen ganger, men dette har definitivt tatt kaka!! Er ingen hemmelighet at det har värt mange gode stunder, men også noen tunge. Da vi omtrent vasset i vann oppe i huset vi bodde i i januar og februar var tanken på å reise hjem ikke så veldig langt unna... Men- da Peter spurte om jeg kunne bli lenger, så bestemte jeg meg for det. Mamma fikk vel tidenes sjokk, og Elin protesterte höylytt per sms ;), men hva man ikke gjör for kjärligheten...;)
Jeg har campet i bushen i Afrika, jeg som ikke engang camper hjemme engang!! Jeg har hatt tidenes hallusinasjoner pga malariamedisin. Såpass ille at de sluttet jeg med i februar. -Etter en natt der Peter så en diger monitor lizzard i taket, og jeg lå på en seng av småfluer som ikke ble borte uansett hvor mye jeg börstet dem vekk- vel, da sluttet vi! Jeg har kjört Harry!! Förste gang riktignok med to SMÅ vinglass i blodet!! Snakk om å väre dronning på veien! – For the record- dette har skjedd verken för eller siden!!!! Vi har hatt to baby- slanger i hagen. Overlevde det også- utrolig nok!! Riktignok med en god dose panikk i kroppen akkurat da vi fant disse! Den förste gangen var heldigvis slangen allerede död. Men den andre gangen måtte Peter og Sean slå den ihjel... Ikke fritt for at jeg har värt forsiktig med hvor jeg har tråkket hen etter disse funnene!! Jeg har overlevd fiiint å bo på Cure Hospitals Guesthouse! Jeg trodde virkelig aldri at jeg skulle takle det, men det har gått overraskende fint! Kan ha en medvirkende årsak at de vi har bodd med har vi kommet veldig godt overens med. Så pt har vi stående invitasjoner til Sigrid i Constanse- Tyskland, til Jill, Sean og lille Zack i Seattle- USA og til Deepti med familie i New York.
I forhold til dagliglivet her nede har mine störste utfordringer värt först og fremst språket og arbeidssky malawere. Når det gjelder språket har det värt en utfordring på sykehuset. De fleste pasientene har aldri gått på skole, og det samme har värt saken med noen foreldre/ guardians også. Og i og med at jeg ikke snakker chichewa annet enn noen av de viktigste frasene, vel, så har kommunikasjonen gått i smil, vink og tegnspråk. Men tiden på sykehuset har stort sett värt fantastisk. Barna er fantastiske, og det er ikke fritt for at jeg gjerne skulle tatt med en bönsj hjem om jeg hadde kunnet! – Det er riktignok Peters store skrekk- at jeg knytter meg så fält til barna. Så det har värt töft flere ganger når de barna som har bodd lenge på sykehuset har reist hjem. Uansett- jeg kommer hjem med erfaringer som jeg er så takknemlig for å ha fått.
Men så var det dette med arbeidssky malawere... Jeg sier bare- ER DET MULIG????????? Det virker som at folk bare legger ned arbeidet så lenge det er en mzungu i närheten!! En av mine kolleger- en av de jeg liker minst mä jeg vel innrömme- han er egentlig in charge of å leke med barna og sette opp opplegget og slikt. Men- etter at jeg kom- han har knapt gjort det skapte grann!! I tillegg er han så frekk at han har bedt meg gjöre ting, når han selv ikke har hatt noe å gjöre. Ok, bare småting, men jeg blir småirritert når en snörrvalp kommer og ber MEG rydde lekerommet, og ber MEG dele ut ballonger når jeg er opptatt med barna mens han selv ikke gjöre NOE! Makan- gjör det själ! – Skal innrömme at jeg har sagt det noen ganger... He, he... Likeså har vi min gode venn Mike på sykehuset. Jeg har bedt han om å ferdigstille og sikre utelekeområdet nesten HVER dag siden februar... Og hver gang har han alltid svart – ”jada, skal gjöre det”. ”Tar det pa tirsdag”, eller andre teite unnskyldninger. Vel, det skjedde aldri. Det skjedde ingenting ellers på sykehuset heller, så nå jobber han ikke der lenger...

Jeg kommer til å savne Alfred, hushjelpen vår veldig. Han var alltid ”ute av syne- ute av sinn”, men jobben han gjorde var synlig... Oppvasken ble alltid tatt, og skittentöyet kom tilbake gullende rent med tellekanter... Men må jo innrömme at jeg gleder meg til å komme hjem til vaskemaskin da. Nå har alt töyet mitt blitt håndvasket i syv måneder,- riktignok ikke vasket av meg, men... I forbindelse med at alle klär er blitt håndvasket har jeg derimot oppdaget at klär MÅ ikke vaskes etter en dags bruk, som jeg gjorde hjemme... Likevel er jeg den som har produsert mest skittentöy likevel...:P Vel, vel, alle monner drar og så videre...
Andre ting jeg vil savne her nede er to timers lunsjpauser hver dag, temperaturen, de vanvittig gjestfrie menneskene og ikke minst våre seks favorittrestauranter her i Blantyre... Vi har spist så mye god mat- til nesten ingen penger!! Dyreste måltidet vi har hatt var to tre- rettere med vin og öl til 300 NOK på den flotteste restauranten her! Skal ikke klage på det... Har nok fått litt luksusvaner her nede, med å kunne gå ut og spise nesten NÅR vi ville... Vel, vel, blir ikke akkurat slik hjemme...
Ting jeg IKKE kommer til å savne er det å ikke kunne gå ute etter mörkets frambrudd. Da risikerer man nemlig å bli slått ned- og det gjelder malawere også. Så etter klokken syv ser man knapt folk ute i det hele tatt. Isåfall er vel det bandittene selv. Jeg kommer heller ikke til å savne stadig ström- og vannavbrudd! Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi ikke har hatt vann i dusjen på morgenen( eller på kvelden)... Ganske irriterende, men man overlever faktisk det også! Hver gang strömmen har gått (=OFTE!) har vi bare tent stearinlys og latet som at vi har värt på fjellet...;) Utrolig hva man kan bli vant til...;)
Jeg kommer heller ikke til å savne spörsmålet ALLE stiller RETT etter at de har spurt hvordan du har det: ”Hvilken kirke går du til?” Vi har ikke tall på alle de gangene vi har måtte forklare at vi har ikke den tradisjonen i Norge at vi går i kirken tre ganger i uken slik malwerne gjör her... Og da ser de på oss med store öyne mens de hviner ”HVA?? Går dere ikke i kirken annet enn til jul, påske, bryllup og begravelser...??” Skulle nesten tro vi kom fra det ytre rom... Likevel må jeg jo si at denne dobbeltmoralen er ganske ”festlig”! Alle er liksom så superkristne, men alle ljuger til hverandre og det faktum at i Malawi er det offisielle tallet på HIVsmittede 13 %...!! Vel, jeg synes det sier sitt egentlig...
Uansett- mitt afrikanske eventyr er straks over... Har hatt det fantastisk, men det skal bli ganske godt å komme hjem igjen også... På gjensyn!!

Prosjekt Lille Persille

Noen uker för jeg reiste ned til Malawi för jul sökte jeg på et "legat" kalt Lille Persille. Dette er et prosjekt som hvert år deler ut 3000 kroner til et godt formål. Så jeg måtte jo slenge inn en söknad der jeg fortalte at jeg skulle flytte ned hit for en periode. Og at pengene, hvis jeg skulle väre så heldig å få dem, skulle gå til ballonger, såpebobler og annet som kan glede barn på sykehus og barnehjem her nede. Fikk mail idag om at jeg har blitt tildelt disse pengene!!! Så nå blir det major shopping og utdeling på ihvertfall barneavdelingene på Cure og Queens hospital!! - Vi får se om jeg får tid til å reise rundt til andre steder også... Men 3000 NOK!! - Det blir rundt 80 000 kwacha det!! Å... Jeg gleder meg til å leke Julenisse!! Takk til Hilde og Lille Persille for stötten!!

Malawi- Egypt 1- 0!

Fredag fant vi ut at det skulle spilles VM- kvalik på Kamuzu Stadium mellom Malawi og Egypt på lördag formiddag. Og dèt måtte vi jo få med oss! Så noen venner av oss fikset billetter... - Til de schväääre og höye tribunene- som- sikkert- kommer- til- å- dette- ned- bare- noen- blåser- hardt- på- dem... Ja, ja... Håpet er lysegrönt, så vi HADDE tenkt til å bruke de billettene. Men da vi kom fram til supermarkedet rett ved siden av stadioen og så 1) Hvor mye malawerne hamstret sprit til kampen(eh... LITT annerledes enn på Ullevål, kanskje...?) og 2) Hvor dritings de var allerde en time för kampen skulle begynne. Vel, vi tok en sjefsavgjörelse og kjöpte nye billetter til 10 ganger den prisen de förste billettene kostet( De dyre kostet ca. 70 NOK:D). Fikk fiiine plasser med full oversikt over hele banen. Etter diverse photoshoots med laget og halve Malawi´s överste middelklasse ute på banen, ble kampen til slutt blåst igang. Kjempeunderholdende kamp, og stemningen var på topp! Jeg trodde Klanen var ganske heftige supportere, men i forhold til "Malawi Flames" er de ingenting...;) -Det aller, aller beste med hele kampen var at Malawi scoret mål to minutter för slutt. Og slo faktisk Egypt- de afrikanske mesterne for 2008! Stas! -Da eksploderte stadion i ekstase, kunne våre venner fortelle...:P Jeg hadde selvfölgelig gnålt meg til at vi skulle gå bittelitt för slutt for å rekke å komme ut med bilen. Så vi fikk IKKE med oss goal`en, men moro var det likevel!!

Mount Mulanje- helgen 31.mai til 1.juni

Mount Mulanje, det höyeste fjellet i sörlige Afrika var jo et ”must” på denne reisen. Så den siste lördagen i mai reiste vi avgårde mot 3002 meter höye Mulanje. ”Vi” var Stig André og Lise, Nederlands- Peter, Henry, dr. Leonard Banza og Peter og meg. Målet var IKKE å nå Sapitwa, den höyeste toppen,men å komme oss vel opp på ”platået” nesten 2000 meter over bakken, UTEN å stöte på slanger eller dette ned... Vel... Rundt klokken 9 var vi framme ved foten av fjellet. Da ventet en dröss med karer som ville väre bärere for oss. Men i og med at vi reiste på tur med noen skikkelige fjellgeiter, var dette allerede fikset: To stk bärere som skulle bäre ALL mat til 7 personer, samt Peters og mitt utstyr( he, he...)... Bortimot 10- 12 kilo på hver... Vel, bilen var parkert, bärerne hadde sekkene på ryggen og vi hadde fjellet i det fjerne... Virkelig... Jeg startet friskt, fölte meg veldig kjekk og grei! Det varte helt til jeg var så dum å spörre bärerne hvor vi skulle hen. For vi skulle laaaaangt og höööööyt opp... Uff... Men, men, det var bare å bite tennene sammen. For vi var jo tross alt på tur med fem fjellgeiter som alle er supertrente. Etter å ha tusket gjennom en liten landsby og gjennom en maisåker var Ström pumpa og allerede tömt en halv liter vann av de totalt 2 literne vi hadde med oss. Flott... Og vi hadde ikke engang STARTET på stigningen... For å gjöre en lang historie kort- vi kom oss opp på fire og en halv time: ca 800 höydemeter opp, og det var bratt altså! Flere steder måtte vi klatre i stiger for å komme oss opp. Og da var det gjerne rett ned på utsiden av stigen. Da er det fint å ha höydeskrekk... Jeg omtrent löp fram til Madzeka- hytta da vi var framme, jeg var så fornöyd!! Ettermiddagen forsvant i matlaging, en ekstratur opp på en topp for tre av gutta( Vi hadde ikke gått nok...;D), soving og nyting av de siste solstrålene. Middagen- ris a la vegetar, ble inntatt på langbord foran peisen. Veldig koselig! Og utover kvelden ble det mye whiskey og röverhistorier foran peisen... Vi jentene merket godt at vi var på ”guttetur”...;) Natten ble tilbringet på gulvet som hadde god klaring mellom plankene. Så vi prövde å sove med närmest stiv kuling rundt örene. Sövnen ble vel ikke akkurat den beste, skal innrömmes... Opp klokken 7- spiste frokost, og var IKKE stöl! Jeg var kanonfornöyd!! Men så skulle vi gå ny tur- TOPPtur... Da kjente jeg at jeg var bra sur i lårene etter dagen för. Det endte med at jeg tilslutt tok en rast ca 100 meter fra toppen, for å spare lårene mine. Jeg skulle jo trossalt gå NED igjen fra dette fjellet litt senere samme dag!! Etter suppelunsj på hytta, tjuvstartet Peter og jeg på nedfarten. Og vi formerlig LÖP ned! Jeg så for meg varm dusj og rene klär i det fjerne. Så nedturen, på tross av et par ”när döden”- opplevelser pga höydeskrekken, tok ikke mer en to og en halv time! Men da var bena döde og Ström sliten. Så kan TRO det var godt å komme tilbake til gjestehuset da... Men- det var en flott opplevelse, og jeg hadde definitivt reist til Mulanje igjen. – Kanskje bare ikke gått akkurat DEN ruten...;)

Mount Mulanje- helgen 31.mai til 1.juni

Mount Mulanje, det höyeste fjellet i sörlige Afrika var jo et ”must” på denne reisen. Så den siste lördagen i mai reiste vi avgårde mot 3002 meter höye Mulanje. ”Vi” var Stig André og Lise, Nederlands- Peter, Henry, dr. Leonard Banza og Peter og meg. Målet var IKKE å nå Sapitwa, den höyeste toppen,men å komme oss vel opp på ”platået” nesten 2000 meter over bakken, UTEN å stöte på slanger eller dette ned... Vel... Rundt klokken 9 var vi framme ved foten av fjellet. Da ventet en dröss med karer som ville väre bärere for oss. Men i og med at vi reiste på tur med noen skikkelige fjellgeiter, var dette allerede fikset: To stk bärere som skulle bäre ALL mat til 7 personer, samt Peters og mitt utstyr( he, he...)... Bortimot 10- 12 kilo på hver... Vel, bilen var parkert, bärerne hadde sekkene på ryggen og vi hadde fjellet i det fjerne... Virkelig... Jeg startet friskt, fölte meg veldig kjekk og grei! Det varte helt til jeg var så dum å spörre bärerne hvor vi skulle hen. For vi skulle laaaaangt og höööööyt opp... Uff... Men, men, det var bare å bite tennene sammen. For vi var jo tross alt på tur med fem fjellgeiter som alle er supertrente. Etter å ha tusket gjennom en liten landsby og gjennom en maisåker var Ström pumpa og allerede tömt en halv liter vann av de totalt 2 literne vi hadde med oss. Flott... Og vi hadde ikke engang STARTET på stigningen... For å gjöre en lang historie kort- vi kom oss opp på fire og en halv time: ca 800 höydemeter opp, og det var bratt altså! Flere steder måtte vi klatre i stiger for å komme oss opp. Og da var det gjerne rett ned på utsiden av stigen. Da er det fint å ha höydeskrekk... Jeg omtrent löp fram til Madzeka- hytta da vi var framme, jeg var så fornöyd!! Ettermiddagen forsvant i matlaging, en ekstratur opp på en topp for tre av gutta( Vi hadde ikke gått nok...;D), soving og nyting av de siste solstrålene. Middagen- ris a la vegetar, ble inntatt på langbord foran peisen. Veldig koselig! Og utover kvelden ble det mye whiskey og röverhistorier foran peisen... Vi jentene merket godt at vi var på ”guttetur”...;) Natten ble tilbringet på gulvet som hadde god klaring mellom plankene. Så vi prövde å sove med närmest stiv kuling rundt örene. Sövnen ble vel ikke akkurat den beste, skal innrömmes... Opp klokken 7- spiste frokost, og var IKKE stöl! Jeg var kanonfornöyd!! Men så skulle vi gå ny tur- TOPPtur... Da kjente jeg at jeg var bra sur i lårene etter dagen för. Det endte med at jeg tilslutt tok en rast ca 100 meter fra toppen, for å spare lårene mine. Jeg skulle jo trossalt gå NED igjen fra dette fjellet litt senere samme dag!! Etter suppelunsj på hytta, tjuvstartet Peter og jeg på nedfarten. Og vi formerlig LÖP ned! Jeg så for meg varm dusj og rene klär i det fjerne. Så nedturen, på tross av et par ”när döden”- opplevelser pga höydeskrekken, tok ikke mer en to og en halv time! Men da var bena döde og Ström sliten. Så kan TRO det var godt å komme tilbake til gjestehuset da... Men- det var en flott opplevelse, og jeg hadde definitivt reist til Mulanje igjen. – Kanskje bare ikke gått akkurat DEN ruten...;)

Malawian Dinner...

Her for litt siden ble vi invitert på middag til Alex- en kollega av Peter. Jeg hadde allerede regnet med at vi ville bli servert nsima, hvilket forsåvidt er greit. - Det smaker som potetmos på pose omtrent... Ihvertfall... Vi kom opp til Alex med familie. Etterhvert, da maten var ferdig, satte vi oss til bords. Menyen var som fölger: Nsima, ris, nötte- og grönnsaksblanding, kylling- og- rosinen i pölsa for Ström- helstekt chambo til gjestene...! Jippi... Chambo er fisk... – Ström er ikke veldig glad i fisk... Og spesielt ikke HEL fisk!!!!! Vel... Jeg prövde meg med at jeg bare kunne ta en halv chambo, men det ville ikke vertskapet höre på, gitt! Så der satt jeg da... Med en hel fisk på tallerkenen som stirret på meg med inntörka öyne... Seriöst- hadde dette skjedd hjemme- jeg hadde nektet PLENT å spise. Men her turte jeg ikke gjöre annet enn å forsyne meg... - Nsima, fisk (med masse bein, hue og innmat som måtte renses... Fyyyyyy sören altså!), ris og grönnsaker... Som ble spist med hendene... Og det "verste" av alt- jeg synes det var godt!! Skal innrömme at jeg knota fält med å spise ris med hendene, men det gikk overraskende bra OG smakte som sagt godt! ... Peter var dypt imponert... ;) Var ganske imponert selv også...;)

Feiring hos ambassadoren og 17. mai

Rett etter at vi kom hjem fra Sör- Afrika hadde både Peter og jeg fått post. Spennende!! Inni konvolutten lå en invitasjon med segl og det hele. – Det viste seg at ambassadören inviterte til 'reception' i ambassadörboligen fredag 16.mai. Ganske kult! Jeg har aldri värt på noe slikt för, så jeg gav Peter klar beskjed om at dette måtte vi väre med på. Ikke nok med det... Noen dager senere fikk vi ny invitasjon som gjaldt for 17. Mai. Ärlig talt- feiring må til selv om man befinner seg langt nede i ushen- bushen- land!:) Så fredag ettermiddag var vi vel innstallert hos Roger i Lilongwe, vi hadde trukket i finstasen og trykket i oss et glass vin hver för vi reiste avgårde. Trodde ärlig talt at dette var en liten mottakelse for nordmennene i Malawi, men der tok jeg skammelig feil... Ambassadörresidensens hage var fylt med mellom 3 og 400 mennesker som minglet rundt med vinglass i den ene hånden og kanapeer med norsk laks i den andre. Her var det alt fra en malawisk minister til omtrent samtlige ambassademennesker fra alle ambassadene i Lilongwe, samt andre nordiske tilstede. Ikke nok med det- i hagen var det også et 20 mann stort malawisk ompa- orkester, samt malawisk fjernsyn som filmet fra happeningen. Ganske festlig faktisk!! Etter et par- tre timer med mingling dro vi på nachspiel för vi tilslutt endte ute på et utested. ... Og det ble sent... Det vi på en måte hadde glemt var at neste morgen var det flaggheising klokken 10... Vi var vel alle noe slunkne da vi vaknet neste morgen. Men solen skinte og barnetog lokket i det fjerne, så vi kom oss tidsnok avgårde til at Roger fikk fikset flaggheisingen hos ambassadören. Deretter gikk vi i barnetog til en annen residens et lite stykke unna. Vi fikk noen rare blikk fra folk som var i närheten. Her var en gjeng med voksne assungu'er(hvite) og noen barn som sperret trafikken mens vi veivet med norske flagg og hylte ' hurra'... Men vi var fornöyde vi! Denne dagen var kun nordmennene samlet- og så Peter da... Hyggelig å möte den norske kolonien som holder til i Lilongwe. Det aller beste derimot med denne dagen var den heilnorske 17.mailunsjen!! – Laks, eggeröre, spekemat, potetsalat( ja- jeg SPISTE faktisk det! :P), jordbär og VAFLER!! Nydelig! ;) Alt i alt en bra feiring!