Liv og død...

Har funnet ut na at det er atskillig lite som skiller liv og død... Jeg vet det jo EGENTLIG, men na har jeg fatt det midt i trynet, for a si det slik... Beit Cure Hospital er et sykehus som kun driver med hofter og ben- operasjoner. Det vil altsa si at dodsfall ikke skjer. Stort sett... I Cure' s 5 ar historie har tre mennesker dodd pa sykehuset, alle pa operajonsbordet pga hjertefeil. Det var for denne ukens begynnelse... Mandag ettermiddag, da jeg lekte med barna i lekeavdelingen, smalt plutselig doren inn til operasjonssalen opp, og to sykepleiere i full operasjonsmundur kom lopende ut med en seng. Akkurat der og da skjonte jeg ikke helt alvoret, trakk pa skuldrene og lekte videre glad og fornoyd. Tirsdag morgen kjente jeg at stemningen pa avdelingen var "tense" da jeg kom. Og da jeg gikk inn pa Spiritual Centre- kontoret- fikk jeg vite at Beatrice, 3 ar, dode pa operasjonsbordet pa Queens, hovedsykehuset i Blantyre mandag ettermiddag. Under denne rutineoperasjonen pa Cure, stoppet hjertet hennes, og hun ble forsokt reddet pa sykehuset som la ved siden av. Men hun dode altsa... Var skikkelig spesielt a se opptoget av guardians og ansatte som fulgte moren ut til bilen som skulle ta henne til Queens for a hente kroppen til datteren sin... Heftig! Skjonte ikke hvem av disse jentene som var dod, sa jeg spurte Gibson om det var Yvonne som var borte. Det var det ikke... Heldigvis... - Yvonne- en nydelig lita jente pa 4 ar, som jeg har et kanonforhold til... Vel, sa kom jeg pa jobb i dag, tirsdag. Mwawi, en kollega, var med a begravet Beatrice igar, sa jeg spurte henne hvordan det hadde gatt. Joda, det hadde gatt greit nok. Men " Vi har mistet enda et barn!" ... Og det var Yvonne... Jeg skjonte det ikke da jeg ble fortalt det. Men det sank inn etterhvert... At Yvonne som hylte HALLELUJA sa det gjallet over hele avdelingen pa mandag under gudstjenesten og ville sitte pa fanget mitt hele tiden, hun var borte... Yvonne som kalte meg "assungu" og Benedicte om hverandre... For a si det slik- jeg begynte a grine... Jenta var ferdig operert pa formiddagen, var vaken. Men fikk pusteproblemer pa kvelden og dode av det... Ingen som forstar noen ting... Legene aller minst... - Cure har drevet i fem ar, de har hatt fem dodsfall, hvorav to BARN de to siste dagene... Skikkelig trist!!! Hmmm, en gang i tiden vurderte jeg a bli sykepleier... Er glad jeg kom pa andre tanker. Hadde vaert litt kjipt a ha et yrke der jeg ikke hadde talt a miste pasienter fra tid til annen... Ja, ja, livet gar videre...

Transport...

EN ting er jeg umatelig takknemlig for her nede... Og det er den luksusen ved a ha egen bil!! Riktignok kjorer ikke jeg Harry (bilen)- av tre enkle grunner: 1)- at man kjorer pa feil side av veien, 2) - man sitter pa FEIL side av bilen i tillegg, og ikke minst 3) trafikken er helt pa jordet... Easy- peasy- Peter kjorer...;)
Men alle har jo ikke denne muligheten til luksus... Sa de ma benytte seg av minibussene her, som omtrent er eneste muligheten for transport utenom egen bil... Idag matte jeg kjore minibuss....! Og bare for a understreke hvor jaevlig det er - som en brite sa til meg: "Those minibuses are coffins on wheels"!!!!! Og det er faktisk ikke veldig langt unna sannheten... Idag skulle jeg og Mike, en dude som har ansvaret for a lage i stand uteomradet pa sykehuset, reise til Limbe for a handle noe tommer og greier til lekeplassen. Jeg trodde fyren hadde bil, og han trodde det samme om meg... Vel, hvordan loser vi dette?? Jo, vi tar MINIBUSS til Limbe... Herregud!!!! Skrekkhistoriene er mange, og den verste er at de fleste amputasjonene som blir foretatt pa sentralsykehuset i Blantyre er pga bilulykker- les: minibusser!!! At jeg fikk litt noia er bare en underdrivelse... Vel, inn i minibussen, en ratten Toyota Hiace. Vi satt ikke "mer"enn 16 pa vei til Limbe. Det er nemlig om og gjore a trykke inn flest mulig mennesker, for jo flere mennesker, jo mere penger... Rekorden vi har hort er 26 pers i en Hiace!! Vel, jeg overlevde turen bort. Tuslet til trelasten med Mike, bestilte noe greier, tuslet gjennom HELE Limbe tilbake igjen. Ganske spesielt, for der finnes det ikke en musungu (hvit) i mils omkrets! Vel, tilbake igjen satt vi 20 personer i nok en ratten Toyota Hiace. For a si det slik- jeg kom tilbake til Blantyre, og jeg var hoy pa naturlige endorfiner! Jeg overlevde!!!! Som Gibson, en kollega sa; "Det eneste du mangler na for a bli en fullblods malawier er a laere a koke nsima"! Akkurat nsimaen er ikke sa noye, poenget er at jeg ALDRI, ALDRI, ALDRI mer skal kjore offentlig transport i Malawi!!

Bilder fra jul og nytt ar

Kolla in hunken i solhatten...




















Gjormen vi satte oss fast i... da vi akkurat hadde sett skiltet...

Bilder

Bilder fra Cape Town!!!



















Meg og min kjaere!!!

Arkitekt Strom

För helgen skjedde det noe som jeg synes er litt stas. Direktören på sykehuset passet meg opp etter lunsj på fredag, og ba om et lite möte med meg. Jeg tenkte "javel, ok... Hva har jeg gjort galt nå?" Men- jeg hadde ikke gjort noe galt fant jeg ut... Direktören ytret derimot et önske om at jeg skulle komme med tanker og ideer for hvordan utvikle utelekeområdet for barneavdelingen! Likeså- om jeg hadde noen tanker og ideer for den nye sykehusflöyen som skal bygges ilöpet av året? O`fryd!! Jeg synes jo det var et kanonoppdrag fra selveste sjefen. Så jeg gikk igang med hjertens lyst. Tegnet og forklarte på noen ark som jeg leverte til mr. Palmer på ettermiddagen. Status: Möte på mandag om videre utarbeidelse av uteområdet. Og skissen over lekerommet i den nye sykehusflöyen skal overleveres arkitekten... Ganske morsomt! Så gjenstår det å se om forslagene mine blir tatt til fölge da! Uansett- kult å bli spurt til råds! Kanskje jeg skal vurdere karriereskifte?? Fra förskolelärer til å bli "lekeplassarkitekt"?? ;)

Flytte?!?, mat og bordskikk...

Tror jeg skal flytte til Sör- Afrika jeg! Synes det var en ganske OK by egentlig!! Varmt, men ikke FOR varmt, masse serverdigheter, mulighet til å betale med kort overalt( - noe som overhodet ikke går an i Malawi...:P) billig mat og god vin... Og ganske greie priser på leiligheter- enn så lenge. Peter og jeg funderte på om vi ikke skulle kjöpe et lite krypinn i sentrum av Cape Town...?! - En leilighet med to soverom, to bad, to garasjeplasser, tilgang til basseng, trimrom og takterrasse. - Til den nette sum av 1, 35 millioner ZAR ( ligger litt under den norske kronen)... Hm, ganske fristende. Men jeg får vel ha som mitt förste mål og få en litt större leilighet hjemme i Oslo först kanskje...;)
Hadde superfine dager, fullspekket med opplevelser. Vi har värt en tur til Kapp- det gode håp, til Cape Point, vi har värt på strutsefarm, hilst på seler, sett bavianer og pingviner, värt på Table Mountain, shoppet, vandret langs fantastiske strender med kritthvit sand, og nesten frosset på oss koldbrann ved förste forsök på å stikke tåa i Atlanterhavet... Vannet SER fantastisk innbydende ut med dèt knallblä vannet... Men temperaturer som svinger mellom 11 og 14 grader tiltaler vel ingen andre enn de som er tilhengere av isbading. Skjönte brått at Sydpolen var neste stopp etter Cape Point!:P
Har ellers spist struts( smakte som biff...) og smakt på kudu(antilope) i Sör- Afrika. Ganske bra... - Men det skal sies at jeg ilöpet av mine nå seks uker i utlendighet har smakt på eller spist flere ting "jeg ikke liker" enn jeg har gjort i hele livet mitt hittil! Jeg har IKKE värt så töff at jeg har smakt ngombi( RÅ flue!!!! De med vinger, vet dere...:P), slik Peter har. Men jeg har jaggu spist mye annet!! Mais, nsima(maisgröt), paps( mer maisgreier), lök, fritert lök, yoghurt, tomater (de små er faktisk helt OK), paprika, gåselever, fisk, fisk, fisk, hamburger, calamari... OK, for NORMALE mennesker er dette helt "vanlige" ingredienser i det daglige. Men ikke for Ström! Dette er ting jeg har blånektet å smake på og ihvertfall ikke spise!! Men utrolig hvor godt jeg har av å komme ned hit, og faktisk få innprentet i hodet at
man kaster ikke mat!! "Tenk på de fattige barna i Afrika- truslene" vi alle har hört gjennom oppveksten når vi ikke spiste opp maten vår- den ringler i örene hver eneste dag, til hvert måltid. - En av de förste dagene her i Blantyre kastet jeg, slik jeg alltid gjör hjemme, skalken på brödet. Dagen etter kom hushjelpen vår, Annie, og sa:" Madam, du må ikke kaste skalkene. Det er jo mat!!" UPS!!! – Jammen bra jeg bor sammen med en matglad mann! Da slipper jeg litt lettere unna den dårlige samvittigheten da han, stort sett, spiser opp restene mine...;)
Forresten- jeg trodde at et opphold i Afrika skulle bidra til at jeg skulle ligne bittelitt på de allerede nevnte fattige- barna- i- Afrika når jeg kommer hjem, altså noen kilo lettere... Det begynte ganske bra... Men herlighet- ting endrer seg fort! Slik som matvanene er her nede, med varm lunsj, gode middager, et par restaurantbesök i uken ( kan faktisk väre billigere å spise ute enn å lage middag hjemme...) så kommer jeg til å rulle ut av flyet når jeg kommer hjem om noen måneder! ;)
Må forresten nevne at her er det HELT normalt å gi fra seg en saftig rap etter at måltidet er ferdig fortärt... Alt fra eldre kvinner til folk höyt på strå, raper som noen bryggesjauere når magen er mett!! Men èn ting kan taes med knusende ro... Denne neandertalerskikken er ikke spesielt aktuelt å adoptere for fröken Ström...
Bon apetit!

Solen tar ikke noe saerlig idag, skjonner du...!

Andre dagen i Cape Town, det var fantastisk vaer, skyfri himmel, vi satt pa taket pa en sightseeingbuss og sa kom denne kommentaren fra Peter... Eh, en ting kan jeg si... Solen tok den... Kraftig!! Sa ut som en hummer da jeg kom tilbake pa hotellet! Lekkert!! ;)
Cape Town er helt fantastisk! NESTEN som a komme hjem, bare at det er mye varmere og billigere her... Har det kanon, og vil strengt tatt ikke reise tilbake til Malawi imorgen... Men ferien er slutt og Halleluja- sykehuset kaller! ;) Har lekt superturister. Har fatt med oss severdighetsloypen som alle turister bor/ skal igjennom. Eneste viktige vi ikke har fatt med oss er Robben Island, som faktisk var fullbooket en stund framover!! Men, men, skal definitivt tilbake hit en gang til i lopet av livet, sa far ta det da...